print logo

Kronikk: Nøkkelaktører låser klimaforhandlingene

For å forstå hvorfor det ikke går framover i klimaforhandlingene, må man se på hva som driver klimapolitikken i nøkkellandene USA og Kina og i EU.

De store utslippslandene har en avgjørende rolle for utviklingen i klimaforhandlingene. Uten USA, Kina og EU blir det ingen ny klimaavtale som faktisk reduserer de globale CO2-utslippene. For å forstå hvorfor det ikke går framover i klimaforhandlingene som nettopp ble avsluttet i Durban, Sør- Afrika, må man se på hva som driver klimapolitikken i nøkkellandene USA og Kina – og i EU.

For myndighetene i Kina har økonomisk vekst høyeste prioritet. Slik har det vært de siste tiårene. Veksten har ført med seg en kraftig økning i utslippene av klimagasser, selv med økt fokus på energieffektivisering og fornybar energi.

Kina har konsekvent hevdet utviklingslandenes rett til økonomisk utvikling, og sett økte utslipp som en fullt legitim konsekvens av bedre levestandard. Dette er en grunn til at Kina ikke vil ta på seg bindende forpliktelser i Durban. En annen grunn er at de forventer at de utviklede landene skal ta de største utslippskuttene først fordi de har sluppet ut mest gjennom årene.

Myndighetene har likevel de senere årene satset på økt bruk av ikke-fossile energikilder og på energieffektivisering. Den 12. femårsplanen (2011–2015) for sosioøkonomisk utvikling slår fast at Kina skal arbeide for å redusere karbonutslippene og gradvis bygge opp et innenlandsk karbonmarked.

En klimalov er også på trappene. Kinesiske myndigheter ser utvikling mot et mindre karbonavhengig samfunn som en strategisk vinn-vinn-situasjon der utslippsbegrensende tiltak faktisk kan bidra til å fremme økonomisk og teknologisk utvikling. Potensielle gevinster i form av mindre forurensning lokalt og dermed bedre helse i befolkningen har også vært utslagsgivende for aktivt å satse på lavere utslipp.

EU vil ha en omfattende, ambisiøs og bindende klimaavtale så raskt som mulig. Denne ambisjonen er forankret i EUs interesser og etablerte politikk. EU ser en ambisiøs klimapolitikk som en mulighet til å nå flere mål: økt energisikkerhet, ny grønnere vekst og reduksjon i utslipp av klimagasser i tråd med FNs klimapanel.

EU har et høyt og økende importbehov for olje og gass. Kullreservene er begrensede og dyre å utvinne. Samtidig tas klimaproblemet på alvor av folk flest, næringslivsledere og politikere. Dette var utgangspunktet da EU vedtok en bindende pakke med virkemidler i desember 2008 for å redusere utslipp av klimagasser, styrke effektiv bruk av energi og øke andelen fornybar energi i Europa.

Pakken ble forhandlet fram av 27 svært ulike EU-land og illustrerer EUs vilje til å gå foran i klimapolitikken. Den illustrerer også EUs evne til å ta klimapolitiske beslutninger basert på samarbeid og byrdefordeling. Innen 2050 tar EU sikte på å redusere utslippene med 80–95 prosent.

Men EU kan ikke løse klimaproblemet alene. EU står for omtrent 12 prosent av de globale CO2-utslippene. Fordi USA og andre store utslippsland ikke viser vilje til internasjonale klimaforpliktelser, har noen EU-land blitt mer skeptiske til EUs lederrolle. I tillegg tar finanskrisen energi og oppmerksomhet.

Disse omstendighetene gjør EU til en mindre kraftfull pådriver i Durban. EU åpner for en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen hvis andre store utslippsland forplikter seg til en plan for en ny bindende global avtale, samt at Kyotoavtalen videreføres og styrkes.

USA har vært svært skeptisk både til Kyotoavtalen og til en nasjonal prissetting på karbonutslipp, fordi klimapolitikk blir oppfattet som en økonomisk belastning. Barack Obamas forsøk på å koble ny økonomisk vekst til økt investering i ren energi og «grønne jobber» har falt på steingrunn.

USAs politikere er lydhøre overfor sine nøkkelvelgere, og som i de fleste andre land veier økonomiske spørsmål tyngst ved stemmeurnen. Politikerne risikerer å måtte betale dyrt for upopulær politikk når de står for gjenvalg.

Motoren i USAs økonomi er billig, hovedsakelig fossil, energi. Bensinprisene er tre ganger lavere enn i Europa, og strømprisene er også billigere enn i de fleste europeiske land. Over halvparten av landets strøm produseres i kullkraftverk, og USA har verdens største forekomster av kull. Eksisterende infrastruktur for strøm vil derfor kunne produsere billig i mange år framover.

Lite er så upopulært som å foreslå politikk som vil øke bensin- eller strømprisen. Det vil ramme vanlige familier så vel som energiintensiv industri og landbruk. Frykten for dyrere strøm og bensin er desto større i den vanskelige situasjonen landet er i etter at finanskrisen rammet så hardt.

Slike interne faktorer er avgjørende for at Barack Obama ikke får med Kongressen på tiltak som vil øke energiprisene, og at USAs posisjon i de internasjonale klimaforhandlingene er tuftet rundt tre prinsipper:

  1. Godta kun en avtale som binder alle store utslippsland til å kutte, ikke bare de rike landene. Dette vil sikre like konkurransevilkår for industri på verdensmarkedet;
  2. Avtalen må åpne for fleksibilitet i måten kuttene oppnås på, for å oppnå mest mulig økonomisk effektivitet
  3. Alle land må godta kontroll med at løftene oppnås i tide, slik at ingen kan jukse.

Vi må forstå hvordan «klimaproblemet» fortoner seg for myndigheter, næringsliv og samfunn, og hvordan politiske institusjoner og prosesser omsetter alt dette til interne tiltak og standpunkter i internasjonale forhandlinger.

Nøkkelen til å forstå de internasjonale klimaforhandlingene og finne mulige løsninger ligger i de store utslippslandenes nasjonale klima- og energipolitikk.

Publisert i Dagsavisen 13. desember 2011

Emneord: COP17 Av Arild Underdal, Iselin Stensdal, Jon Birger Skjærseth, Guri Bang
Publisert 13. des. 2011 12:09