Enighet i Durban

Sent i går kveld var det ikke mange i Durban som hadde forventet at det skulle bli noen avtale i denne omgang. Ord som «ruin» og «kaos» sirkulerte på Twitter. Forhandlingen var snart et døgn på overtid, og mange forberedte seg på COP 17 bis, det vil si en utsettelse av forhandlingene til nyåret. Men presidentskapet presset på for å få enighet i Durban, og valgte å legge fram en take-it-or-leave-it pakkeløsning. Etter en dramatisk natt, ble pakken vedtatt tidlig søndag morgen. Dette er en imponerende prestasjon av forhandlerne, som har jobbet svært intenst de siste to ukene. Forhandlingene hadde pågått i ett strekk siden torsdag. Den norske delegasjonen spilte en nøkkelrolle som brobygger over de siste uenighetene som gjensto. Forhandlingsleder Henrik Harboe omtaler avtalen som historisk fordi den omfatter alle store utslippsland på en mer juridisk forpliktende måte enn noe vi har hatt tidligere.

At det i hele tatt ble enighet i Durban er oppløftende sett i betraktning av mangelen på politisk vilje som hovedaktørene USA, India og Kina har vist før forhandlingene, og overraskende sett i lys av utviklingen i løpet av konferansen. Enigheten sikrer at prosessen under FNs klimakonvensjon og Kyoto-protokollen lever videre. Dette innebærer at  institusjoner og tekniske retningslinjer som er bygget opp over mange år nå kan videreføres. En kollaps ville i tillegg ødelagt for tilliten mellom partene.

Effekten for klimaet

Når de gjelder effekten på det fysiske klimaet er det ikke nok at prosessen overlever, den må også gjøre framgang mot den overordnede målsetningen om å begrense utslipp av klimagasser. Her tilfører ikke avtalen noe nytt før i 2020, og mange utfordringer gjenstår for at reelle nye kutt skal bli en virkelighet selv da. Her følger en første gjennomgang av hovedelementene, mens en grundigere analyse av enigheten vil komme senere.

De to viktigste elementene i Durban-pakken er en ny forpliktelsesperiode under Kyoto-protokollen og Durban-plattformen, som er et mandat til å framforhandle en juridisk avtale som omfatter alle utslippsland. EU, Norge, Sveits, New Zealand og muligens Australia påtar seg en andre forpliktelsesperiode under Kyoto-protokollen når første periode utløper om ett år. De nye forpliktelsene utgjør 25-40 % kutt i forhold til 1990, men det er ikke klart om dette medfører noe mer enn landene allerede har vedtatt nasjonalt at de skal gjøre. Utviklingsland ønsket seg at disse forpliktelsene skulle gjelde fram til 2017, for deretter å bli mer ambisiøse. EU krevde derimot at forpliktelsene skal gjelde fram til 2020. Dette var et sentralt stridstema, og ble til slutt utsatt.

Landene med nye Kyoto-forpliktelser står for omlag 15 % av globale utslipp, og det vedtatte togradersmålet krever derfor at flere land påtar seg forpliktelser. De nevnte landene brukte derfor tilbudet om en ny forpliktelsesperiode som et forhandlingskort for å oppnå et veikart mot en bredere avtale. Dette fikk de i form av Durban-plattformen. Men de måtte akseptere at den nye avtalen ikke skal tre i kraft før 2020, og at formuleringen om juridisk forpliktelse er svakere enn ønsket. Utkastet som ble presentert til plenum inneholdt  en beslutning om å lansere en prosess for å utvikle en protocol or legal instrument. USA, Kina og India ønsket seg legal framework eller legal outcome, som er mindre bindende. Norge og Brasil bidro til slutt til enighet rundt kompromisset protocol, legal framework or agreed outcome with legal force.

Dette er det lengste de store framvoksende økonomiene har gått i å påta seg juridiske forpliktelser. USA er fornøyd med at det er snakk om samme type forpliktelser for disse landene som for industriland. Prinsippet om common but differentiated responsibility, som har blitt brukt til å rettferdiggjøre en brannmur mellom industriland og andre land, nevnes ikke i Durban-plattformen, noe som var tungt for en del land å svelge.

I tillegg til disse to hovedbeslutningene, ble det også gjort en rekke andre viktige vedtak, som vi vil komme tilbake til de neste dagene. Blant annet ble det grønne klimafondet vedtatt opprettet.

Klimadiplomatene kan nå ta seg en fortjent hvil, vel vitende om at de har klart å oppnå en avtale til tross for sterke motsetninger. Durban-pakken er et sant kompromiss, hvor alle parter måtte gi opp noe, inkludert de som ønsker en ambisiøs klimaavtale, som ser ut til å måtte vente minst til 2020. I mellomtiden er 85 % av globale utslipp kun dekket av Cancun-avtalen, som ikke er juridisk bindende og som ikke er ambisiøs nok til å nå målet om maksimalt to graders oppvarming.

• Beslutningene fra COP 17 i Durban
• Se webcast fra forhandlingene
• Presseuttalelse fra FNs klimasekretariat (pdf)

Emneord: COP17 Av Håkon Sælen