Veikart tilbake til 2007?
Vi er inne i det siste døgnet av forhandlingene i Durban. EU og en gruppe utviklingsland har lagt fram et forslag til vedtak. Hva er hindringene, og hva ville et vedtak på COP 17 oppnå?
UTRADISJONELT. Klimaforhandlingene har lenge fulgt tradisjonelle skiller mellom rike og fattige land. Nå står de minst utviklede landene og øystatene sammen med EU bak et forslag til vedtak i Durban. Foto: IISD
Danmark og Gambia har framforhandlet et forslag til enighet som støttes av en allianse bestående av EU, de minst utviklede landene (LDC) og gruppen av øystater (AOSIS). Til sammen skal nå over 120 land stille seg bak forslaget. Utkastet til vedtak innebærer at Kyoto-protokollen videreføres med en andre forpliktelsesperiode, og skisserer et veikart til en global avtale i 2015.
Ny dynamikk – og gamle konfliktlinjer
Den «coalition of the willing» som stiller seg bak forslaget, representerer noe nytt i klimaforhandlingene. Forhandlingene har lenge fulgt tradisjonelle skiller mellom rike og fattige land. Når LDC og AOSIS blir enige med EU, betyr det at G-77 og Kina ikke lenger har en felles posisjon. Dette kan gi en ny dynamikk i forhandlingene. Det har lenge vært klart at skillet mellom rike og fattige land i klimaforhandlingene er kunstig, spesielt med tanke på at land innenfor samme tradisjonelle grupper har svært ulike interesser i klimaforhandlingene. Eksempler på dette er Maldivene og Saudi-Arabia.
Samtidig ligger noen gamle konfliktlinjer fast. USA ser ikke ut til å støtte at veikartet skal munne ut i et bindende avtale, selv om de ellers har kommet med noen positive uttalelser. Det er også uklart om det er mulig å få India og Kina med på en avtale med basis i forslaget fra EU, LDC og AOSIS.
Reelle framskritt?
Dersom forslaget fra EU, de minst utviklede landene og øystatene skulle få støtte, hvilke reelle endringer ville det innebære i internasjonal klimapolitikk? Detaljene i en eventuell avtale er ikke kjent ennå, men når en avtale eventuelt foreligger, er det viktig å vurdere om den faktisk representerer reelle framskritt med tanke på globale utslippskutt og prosessen videre:
- Ser vi økte ambisjoner om utslippskutt? De landene som er villige til å gå med på en andre forpliktelsesperiode under Kyoto-protokollen har uansett lovet utslippskutt etter 2012. Det er derfor ikke sikkert at en eniget i Durban vil innebære økte ambisjoner om utslippskutt for noen land.
- Ingen penger på bordet. Det ser ut som partene kan bli enige om å opprette det grønne klimafondet. Dette er et framskritt i seg selv, men så lenge fondet er et tomt skall uten finansiering vil det ikke ha stor betydning. Finansiering er at av de vanskeligste spørsmålene, og dette ser ut til å bli utsatt.
- Et veikart mot en avtale i 2015 vil være et framskritt i forhold til dagens situasjon, men er likevel en utsettelse på seks år i forhold til det man ble enige om på Bali i 2007. Den gang ble man enige om et veikart fram til omfattende avtale i 2009. Gitt protestene fra USA er det uklart om dette ville være et veikart til en bindende avtale, eller til en frivillig avtale.
Det er mye som kan skje den siste kvelden og natten av forhandlingene, men for øyeblikket kan det se ut til å gå mot en avtale som ikke tilfører mye nytt til det som allerede er avtalt eller lovet. Partene vil i det minste bevare noe tillit til prosessen, og dersom de bli enige om et veikart til en bindende avtale i 2015, vil være e t framskritt i forhold til dagens situasjon. Samtidig kan man fortsatt ikke utelukke sammenbrudd i forhandlingene. En mulig løsning dersom man ikke blir enige om et vedtak i Durban nå, er at man fortsetter COP 17 til neste år.
