Brasil
Brasil har tradisjonelt hatt posisjoner i klimaforhandlingene som har ligget nært ulandsgruppens (G77) motstand mot å påta seg utslippskutt. Før København-møtet i 2009 endret imidlertid Brasil sin posisjon og sa seg villig til å akseptere frivillige utslippskutt som etter COP-15 ble lovfestet nasjonalt.
Med dette ble Brasil det landet i BASIC-gruppen (Brasil, Sør-Afrika, India og Kina) av store utviklingsland som viste seg villig til å gå lengst i retning av å påta seg utslippskutt. Det ligger flere faktorer bak endringen av Brasils posisjoner. Landet har en sterk miljøbevegelse og et engasjement i miljø- og klimaspørsmål blant folk flest som overrasker mange utenfra. Men disse faktorene har blitt klart forsterket av ytre impulser. Særlig den økende internasjonale viljen til å betale for kutt i utslipp fra avskogingen bidro til å endre posisjonen til landbruksinteressene i Amazonas-regionen, der avskogingen står for størstedelen av Brasils utslipp. I tillegg bidro veksten i bioetanolindustrien og næringslivets bekymring for landets dårlige miljørykte til å legge press på regjeringen.
Denne revurderingen av interesser og politikk foregikk mot en bakgrunn av uventet suksess i kampen mot avskoging i Amazonas-regionen. Miljøaktivisten Marina Silva var miljøminister i perioden 2003-2008, og klarte å gjennomføre en rekke tiltak som bidro til at avskogingen begynte å falle dramatisk uten særlig høye kostnader. Det bildet som både brasilianere og det internasjonale samfunnet tidligere hadde av Amazonas-avskogingen som nærmest ukontrollerbar, viste seg altså ikke å stemme. Denne «billige» suksessen har gjort det lett for Brasil å gjennomføre en pro-aktiv klimapolitikk. Landets lave utslippsintensitet utenom avskogingen (utslippene fra avskoging er flere ganger så høye som utslippene fra energibruk) på grunn av stor vannkraftandel og mye bruk av biobrensler har også bidratt her. Men suksessen kan også gjøre videre kutt vanskeligere, både fordi den gjenværende avskogingen i Amazonas-regionen er mindre enkel å hanskes med, og fordi utslippene fra energibruk nå er økende og heller ikke adresseres gjennom særlig effektive tiltak.
Det er også et spørsmål om momentet i Brasils klimapolitikk kan opprettholdes når framgangen i de internasjonale klimaforhandlingene er så beskjeden og klimapolitikken rettet mot skog også møter ny motstand. Landbrukslobbyen i den brasilianske Kongressen – som inkluderer kvegdrivere og soyabønder i Amazonas-regionen – arbeider for tiden for å få til en lovgivning som vil gi bønder anledning til å redusere skogdekket på sine eiendommer og gi amnesti for tidligere overtredelser av skogloven. Om en slik lovgivning får gjennomslag, kan den få klart negative konsekvenser for utslippene fra avskogingen. Mye kan også tyde på at lovforslaget allerede har fått noen storbønder til å øke avskogingen på og i nærheten av sine eiendommer.
Til slutt er det også viktig å peke på at endringen i Brasils posisjoner er begrenset til landets egen klimapolitikk. Selv om Brasil for eksempel ser ut til å ha spilt en viktig rolle som megler i diskusjonene mellom USA og Kina under klimamøtet i København og her også viste vilje til å forplikte seg til klimabistand til de fattigste u-landene, er Brasil fremdeles på linje med BASIC-gruppen og G77 i motstanden mot bindende utslippskutt og støtten til en fortsettelse av Kyoto-protokollen.