EU
I 2003 vedtok EU verdens første internasjonale kvotesystem for å redusere utslipp av klimagasser.
Systemet omfatter ca. 10.000 installasjoner innenfor ulike sektorer som kraftproduksjon, raffinerier, sement, papir og stål. Sektorene som omfattes av kvotesystemet representerer nesten 50 % av EUs CO2-utslipp. Kvotesystemet blir utvidet til internasjonal luftfart i 2012. Norge har tilsluttet seg EUs kvotehandelssystem.
I 2007 ble EUs 27 stats- og regjeringssjefer enige om de såkalte 20+20+20 målene. Disse målsetningene skal bidra til EUs langsiktige klimamålsetning: Utslippene skal ned med 80-95 % innen 2050 for hindre en økning av den globale gjennomsnittstemperaturen med mer enn 2 grader over førindustrielt nivå. Innen 2020 skal EU redusere utslipp av klimagasser, øke fornybarandelen og styrke energieffektiviteten med 20 % i forhold til 1990-nivå. Disse målsettingene representerte et gjennombrudd i EUs forsøk på å integrere klima- og energipolitikken. Klimamålsetningen ble sett på som et bidrag til EUs energisikkerhet, mens energimålsetningene forventes å styrke klimapolitikken. Tidligere forsøk på å integrere disse hensynene hadde ikke bare møtt motstand i enkelte medlemsland, men også innad i Europakommisjonen. Samarbeidet mellom direktoratene for miljø/klima og energi styrket klimapolitikken i Europakommisjonen i forhold til andre direktorater som var mer skeptiske til en aktiv klimapolitikk.
Kommisjonen satte umiddelbart i gang med å utforme en pakke med bindende virkemidler for å nå 20-prosentmålene. Denne pakken ble vedtatt i desember 2008, etter tøffe forhandlinger mellom de 27 medlemslandene og Europaparlamentet. Finanskrisen økte trykket i forhandlingene og spesielt de nye medlemslandene fra Sentral- og Øst-Europa krevde ulike særordninger. Likevel ble klima- og energipakken pakken vedtatt stort sett intakt. Pakken består av seks ulike direktiver og reguleringer, hvorav flere er relevante for Norge:
- Revisjon av kvotehandelssystemet. De viktigste endringene er en overgang fra nasjonal tildeling av kvoter til et sentralisert system på EU-nivå, samt en endring fra gratis tildeling av kvoter til auksjonering i kraftsektoren
- Ulike bindende nasjonale målsetninger for de sektorene som ikke dekkes av kvotesystemet, som transport og landbruk
- Ulike bindende nasjonale målsetninger for fornybar energi
- Regelverk for karbonfangst og lagring
- Styrking av drivstoffkvalitet med krav om reduksjon i utslipp gjennom hele produksjonsprosessen – «from well to wheel»
- Strengere regler for CO2-utslipp fra nye biler.
Pakken ble utformet slik at ingen av medlemslandene skulle få vesentlig høyere kostnader i forhold til BNP per person enn andre. Energiintensiv industri fikk fortsette med gratiskvoter for å motvirke utflytting av produksjon fra Europa til andre land uten en forpliktende klimapolitikk.
Parallelt med arbeidet for å styrke etterspørsel etter ny klimavennlig teknologi, har EU utviklet ulike teknologiplattformer for å styrke innovasjon innen områder som karbonfangst og lagring, el-nett, sol og vind. Nye aktiviteter på disse områdene blir stimulert gjennom inntekter fra kvotesystemet.
Finanskrisen har stilt EUs klimapolitikk overfor nye utfordringer, og da spesielt EUs kvotehandelssystem. I 2009/10 ble utslippene kraftig redusert. Fra et klimaperspektiv er reduksjonen positiv, men den fører også til lavere kvotepris og dermed mindre insentiver for selskaper til å investere i langsiktige utslippskutt gjennom forskning og utvikling. EU diskuterer å øke sin selvpålagte målsetning til 25 % for å kunne sette et strengere tak for utslippskvoter. Dette har også blitt aktualisert gjennom nye initiativ for å styrke energieffektivisering.
Internasjonalt har EU spilt en pådriverrolle siden 1990-tallet. Kyoto-avtalen forplikter EU-15 til en kollektiv reduksjon på 8 % under 1990-nivå. EU vil etter all sannsynlighet nå dette målet. Klima- og energipakken ble delvis motivert av et ønske om å spille en pådriverrolle under klimaforhandlingene i København. EU sa seg villig til å øke målsetningen fra 20- til 30 % kutt i utslipp, hvis andre land med store utslipp forpliktet seg til å ta sin del. Dette kriteriet ble ikke oppfylt i København. EU arbeider nå for en omfattende og bindende internasjonal avtale etter 2012.