India

Fattigdomsbekjempelse og utvikling har stått høyere på agendaen, og landets retorikk har ofte satt miljøspørsmål opp mot sosioøkonomisk utvikling. Dette er forståelig med tanke på at over 40 % av Indias befolkning lever under den internasjonale fattigdomsgrensen. Samtidig opplever India kraftig økonomisk vekst, og landets miljø-, klima-, og energipolitikk er tett knyttet til det faktum at India vil ha et økende energibehov dersom de skal nå sine vekstmålsetninger.

I 2008 ble Indias «National Action Plan on Climate Change» (NAPCC) lansert. Dette er det viktigste nasjonale rammeverket til nå, og spesifiserer åtte kjerneområder for Indias arbeid med klimaspørsmål. De åtte områdene er: satsing på solenergi, bedret energieffektivitet, bærekraft i urban planlegging gjennom mindre energikrevende bygningsmasse, bedre avfallshåndtering og offentlig transport, bedre forvaltning av vannressurser, bedre ivaretakelse av økosystemet i Himalaya, skogplanting og forvaltning, bærekraftig landbruk, og kunnskapsbygging, forskning og formidling. Til nå har planens kanskje viktigste bidrag vært å skape debatt og diskusjon nasjonalt – en ny utvikling i forhold til den minimale oppmerksomheten klimaområdet har fått tidligere.

Tross lite engasjement nasjonalt, er India på grunn av sin økonomiske vekst og lendende rolle blant utviklingsland, en viktig aktør i det globale klimaarbeidet.  I internasjonale klimadiskusjoner har India spesielt uttrykt to standpunkt, nemlig at de utviklede landene i nord har et historisk ansvar for å motvirke menneskeskapte klimaendringer, og at man bør legge lik tilgang til globale ressurser per person til grunn i diskusjonene. Det siste innebærer tilgang til fortsatt økonomisk vekst for utviklingsland. India er et av BASIC-landene, en forhandlingsgruppe med stadig økende makt i de internasjonale klimaforhandlingene bestående av Brasil, Sør-Afrika, India og Kina. BASIC har blant annet motsatt seg bindende utslippskutt for utviklingsland. India har i tillegg vist motstand mot mykere virkemidler som sektorbaserte målsetninger, standarder, internasjonale retningslinjer for nasjonal rapportering, og en vid tolkning av mandatet til for eksempel «Consultative Group of Experts» i UNFCCC-diskusjoner. India har også gjentatte ganger trukket fram at aktivitet fra utviklingsland, inkludert rapportering, må følges av finansiering fra de utviklede landene.

Indias ståsted i internasjonale forhandlinger har i stor grad vært etablert uten større nasjonale prosesser. Tradisjonelt har Indias Miljø- og skogdepartement og Utenriksdepartement vært ledende aktører, og en liten gruppe representanter herfra har hatt stor frihet til å forme Indias posisjon i forhandlingene. I 2007 ble det en endring da Statsministerens kontor tok over hovedansvaret for klimaspørsmålet, gjennom etableringen av statsministerens «Council on Climate Change». I årene etterpå har den offentlige diskusjonen om klimaendringer økt betraktelig, og klima har fått større plass i nasjonale nyhetsmedier. Siden 2009 har det også dukket opp stemmer som har frontet en mer global orientering i klimapolitikken, ledet an av miljøvernminister Jairam Ramesh (2009 til 2011, nå minister for rural utvikling) – men denne lille gruppen har møtt hard motstand nasjonalt både fra pressen, interesseorganisasjoner og opposisjonspolitikere. Jairam Ramesh har argumentert for at en ny linje er nødvendig med tanke på Indias rolle både internasjonalt og blant sine naboland. Ramesh har også brukt en mindre defensiv og mer kompromissvillig retorikk i møte med representanter fra andre land. Under COP 16 i Cancún i 2010 ble det bemerket at India var en mer konstruktiv deltaker enn tidligere. Nasjonal suverenitet og rom for fortsatt økonomisk vekst er imidlertid fremdeles fokusområder under denne nye, mer globalt orienterte linjen.
 

Av Silje Tørnblad, CICERO