Kina

I 2007 skjedde en markert endring i politikken der klimaforandringer på alvor ble tatt inn i politikk på nasjonalt nivå. Det nasjonale klimaprogrammet ble etablert, og Ledergruppen for klimaforandringer, ledet av statsminister Wen Jiabao, ble opprettet. Like før partsmøtet i København i 2009 vedtok Statsrådet (State Council, Kinas øverste myndighetsorgan) at Kina skal redusere karbonintensiteten, utslipp av karbon per økonomiske enhet, med 40-45 % av 2005-nivå innen 2020. På den måten kan Kina både fortsette sin økonomiske utvikling, men også begrense utslippene det medfører-. Selv om de totale utslippene vil fortsette å øke, legger redusert karbonintensitet en demper på økningen.  I tillegg bestemte Statsrådet at både skogdekningen og skogsvolumet skal økes.  Dessuten skal 15 % av energiforbruket i 2020 komme fra ikke-fossile kilder. I 2009 var denne andelen 7,8 %. Å nå en slik målsetting vil kreve mer enn «business as usual».

I den siste femårsplanen (2011-2015) – den overordnede politiske planen for Kinas utvikling i denne perioden – har klimaforandringer og tiltak som gir utslippsbegrensninger fått en sentral rolle. Kina satser også på en omstrukturering av økonomien mot en mer lavkarbonøkonomi. For første gang er det et karbonintensitetsmål i en femårsplan, og hver provins har fått tildelt individuelle karbonintensitetsmål. Innen de neste fem årene skal det også startes opp prøveprosjekter med kvotehandel, og myndighetene har utpekt fem provinser og åtte byer til prøveprosjektsområder. Kina skal også i perioden vurdere innføring av karbonskatt. I tillegg utarbeider kinesiske myndigheter for tiden en klimalov, som forventes å tre i kraft i løpet av de nærmeste årene.

På tross av en positiv framgang og nye tiltak, vil det ta tid for Kina å snu utviklingen mot en mer lavkarbonøkonomi. Det er flere aspekter som gjør det vanskelig a å redusere Kinas klimagassutslipp. For det første er implementering av tiltak et problem på lavere myndighetsnivåer. Dessuten forventes en fortsatt årlig økonomisk vekst, anslått til syv prosent årlig i den 12. femårsplanen, og myndighetene tar sikte på å gjøre Kinas hjemmemarked til verdens største over tid. En fortsatt økonomisk vekst vil kreve mer energi og ressurser som igjen vil føre til økte karbonutslipp, selv om den samtidige reduksjonen av karbonintensiteten demper utslippene noe.  En tredje faktor som vanskeliggjør en nedgang i Kinas utslipp er mangel på relevant og avansert teknologi, for eksempel i kraftsektoren og i metallindustrien. Til sist vil en eventuell kvotehandel på nasjonalt nivå avhenge av i hvilken grad prøveprosjektene blir en suksess.

Karbonintensitetsmålet er rapportert inn under både København- og Cancunavtalene, men Kina har uttalt at landet vil fortsette å jobbe for å nå målet, uavhengig av hva man blir enige om internasjonalt. Kina insisterer på en andre periode av Kyotoprotokollen, med ansvarsfordeling lik den første, der Kina tilhører gruppen av utviklingsland. Flere land har uttalt at de ser for seg nye ordninger der store framvoksende økonomier også tar sin del av utslippskutt. Slike ordninger strider ifølge Kina imot det grunnleggende prinsippet om at partene i konvensjonen har et «felles, men differensiert ansvar». Kina forstår prinsippet slik at de utviklede landene må gå foran og foreta store kutt før det er aktuelt for utviklingslandene å gjøre noe lignende.

Av Iselin Stensdal, FNI