Russland
Russland er den mest betydningsfulle aktøren i gruppen av land med økonomier i en overgangsfase. Landets deltakelse i internasjonal klimapolitikk er knyttet til de potensielle fordelene av internasjonal kvotehandel, heller enn bekymringer for farlige klimaendringer.
Utslippene gikk ned i de siste årene av Sovjetstyret på grunn av nedlegging av sterkt forurensende og ineffektiv industri. Sammen med de svake utslippsmålene under Kyoto-protokollen gir dette Russland et overskudd av klimakvoter som kan selges. Russland vurderer seg selv som verdensledende innen utslippskutt. Til Moskvas frustrasjon har det imidlertid vært problematisk å selge kvoteoverskuddet fordi oppstarten av Kyoto-mekanismen «Felles gjennomføring» har latt vente på seg.
Kunnskap om klima generelt og negative virkninger av klimaendringer for Russland spesielt, har tradisjonelt vært utfordret av sentrale russiske institusjoner og politikere på høyt nivå. For eksempel har president Dmitrij Medvedev først helt nylig uttrykt bekymring for negative virkninger av klimaendringer. Dersom Vladimir Putin igjen overtar som president, kan denne utviklingen snu. I bunn ligger likevel den russiske klimadoktrinen, et rammeverk som definerer regjeringens tilnærming til klimaspørsmålet, og som anerkjenner klimaproblemet.
Nasjonale klimatiltak er drevet av distinkte sett av interesser i Russland. Utslippsreduksjoner er i stor grad et resultat av nasjonal politikk som tar sikte på å sikre økonomisk vekst gjennom modernisering og sikker energiforsyning til både hjemme- og eksportmarkedet. Internasjonale klimaforpliktelser er mindre viktig. Det nasjonale moderniseringsprosjektet kan potensielt gi større fokus på lavkarbonsamfunnet over tid. I den nasjonale lovgivningen om energieffektivitet er det offisielle målet å redusere energiintensiteten med 40 % fra 2007 til 2020. Det har blitt anslått at denne loven og andre eksisterende klimatiltak, som for eksempel plikten til å kutte gassfakling med 95 % innen 2012, samlet vil kutte utslippene med 2436 Mt i perioden 2011-2020. Dette tilsvarer rundt 11 % kutt i forhold til 1990-utslippene per år i gjennomsnitt. Imidlertid bør både den politiske retorikken og lovgivningen ikke tas for gitt, siden merittlisten for praktisk gjennomføring av politikken i Russland er svak. Klimapolitikken i Russland er vanskelig å påvirke gjennom internasjonale forhandlinger fordi den i første rekke er drevet av nasjonale interesser.
Deltakelsen i det internasjonale klimaregimet er hovedsakelig drevet av utenrikspolitiske mål. Målene er å demonstrere viktigheten av Russlands rolle og prestisje i internasjonale beslutningsprosesser, samt å forsvare landets nasjonale interesser på en rekke forhandlingstemaer og sikre plass for økonomisk vekst i framtiden. Russland har vært passivt med i de internasjonale klimaforhandlingene siden landets ratifisering av Kyoto-protokollen i 2004. Russlands løfte i København-avtalen om 15-25 % reduksjon i forhold til 1990 er basert på antatt utslippsvekst uten klimatiltak, og vil gi flere overskuddskvoter etter 2012. Dermed vil det være mindre sannsynlig at internasjonale klimaforpliktelser etter 2012 vil tvinge fram flere klimatiltak i Russland. Siden land med liknende økonomier som Russland – Brasil, India, Kina og Sør-Afrika (BRICS) – ikke har lignende forpliktelser under dagens klimaregime, har Moskva en intensjon om å gå bort fra en andre forpliktelsesperiode for Kyoto-protokollen. Men samtidig er Russland interessert i framtidens karbonmarked og i å sikre overføring av overskuddskvoter fra første forpliktelsesperiode. Et annet sentralt tema er formell godkjenning i UNFCCC-prosessen av karbonlagring fra Russlands skoger.